De kule jentene...

På barneskolen ble jeg misslikt fordi jeg var stille, kjedelig og gikk ikke i kule nok klær. Klærene mine var ikke merkeklær, men i hovedsak klær fra Cubus og Lindex, og de klærene kunne ikke måle seg mot miss sixty buksene til de andre jentene. Få ville være med meg, og jeg ble baksnakket og utryst av de kule jentene i klassen.

Men så kom ungdomsskolen, og på en eller annen måte hadde jeg bygd opp nok selvtillit til å klare å vise meg frem som meg selv der, og der ble jeg faktisk godt likt av de fleste. Mest av guttene, ikke som potensiell kjæreste men som venninne. Dette merket de andre jentene, og de kule jentene ville være venner med meg.

Jeg ble kjempe glad for å endelig bli tatt med i eliten, og slippe å være av de som bli sett ned på å ledd av. Jeg fikk være med i gjengen, og jeg elsket det til å begynne med. Men jeg merket fort at jeg følte meg utenfor fordi vi hadde helt ulike interesser, og om jeg tør legge til; dyphetsnivå. Vi interesserte oss ikke i de samme tingene, og jeg ble helt sjokkert over måten de snakket om andre mennesker! De dømte folk på utseende ("Herreguuud, sjekk det håret da! Driiit stygt!For en ekling!") i stedet for å snakke med og bli kjent med dem.

Til slutt orket ikke jeg være med de lengre. Jeg visste at de ikke likte meg noe særlig likevell. Egentlig hatet de meg fordi ved å være meg selv og åpent avstå fra alt som het merkeklær, alkohol, røyk og snus, så vant jeg alle andres fulle respekt og tillit. Jeg hadde interesser og meninger som stakk dypere enn de visste eksisterte, så vi kunne omtrent aldri ha en samtale som interesserte både meg og de.

Da jeg slutte å være med de, så ble det ett voldsomt rabalder. At jeg ville gi fra meg en plass blandt dem var uforståelig, og deres meninger om meg kom til overflaten. Jeg ble hengt ut og baksnakket av jente-eliten, men så skulle de få sitt livs sjokk. Resten av klassen støttet meg. Resten av klassen stengte de ute.

Plutselig var de ikke så kule likevell...