Avskjedsfest

Om to uker reiser jeg til USA i ett år for å gå på High School, så i jeg fant ut at det var på sin plass med en avskjeds-fest. Jeg har lenge gått rundt å orientert meg om når de forskjellige vennene mine skal reise på ferie, og fant ut at i dag, 07.07.07., ble den beste dagen.

Jeg hadde mest lyst å bare ha en liten, ikke altfor fyllefest-aktig fest med de nærmeste vennene mine, og derfor unlot jeg å fortelle om det før ganske seint (hvis det blir offentlig for tidlig, så vet alle det når det skjer, og det er da mye større sjangse for ubudne gjester). Så I går sendte jeg ut invitasjon på tekstmelding, og fikk mange positive svar, og mange kunne stille på så kort varsel.

Men så var det melding fra en kamerat midt på natten;

"hvem som kommer da?"

Jeg ramset opp de jeg foreløpig hadde fått svar fra, og fikk følgende tilbake.

"ok, jeg kommer, men Marie lurer på hvorfor ikke hun har fått melding"

Jeg kjente kumpen i magen. Marie og jeg har lang historie bak oss. Vi ble kjempegode venner i 8. klasse, og utover ungdomsskolen var vi noen ganger perlevenner, mens noen ganger var det bare krangling. I slutten av 10.klasse var vi kjempegode venner, og i den påfølgende sommeren var vi masse med hverandre.Men så var det slutt. Etter vi begynte på videregående hørte jeg nesten aldri fra henne. Hvis jeg sendte en melding fikk jeg svært sjelden svar, spurte jeg henne på msn hva hun skulle til med så sa hun bare "lite" og " ingenting", og så fikk jeg høre mandagen etter at hun hadde hatt fest. Dette skjedde mange ganger. Og de gangene vi faktisk var i lag, så var hun bare frekk i kjeften og dreiv å baksnakka meg til de andre venninnene våre.

Men de gangene JEG har hatt fest så er det " hvorfor har ikke JEG blitt invitert?!?!" og meldinger i den duren. Og jeg er svak. Jeg lar henne komme selv om jeg er sur.

Jeg hadde lyst å skrive noen som dette her:

"Spør hun hvor mange ganger hun har sendt melding til MEG når HUN har hatt fest, så skjønner dere hvorfor"

eller

" Den forbanna horen kan bare dra til helvete!"

men det ble

"Hun kan bare komme hun og."

Jeg er en forbanna pyse, jeg skulle sagt det som det er. At jeg ikke vil ha henne der. Men nå må jeg lide meg gjennom en hel kveld der hun skal sitte å være midtpunktet med sin høye drittslenging og nedlatende tale om alt og alle. Og for det meste kommer det til å dreie seg om hvor teit festen er. Ingenting kommer til å bli sånn som jeg hadde lyst at det skulle bli og jeg kommer til å ende opp gråtende på badet.

Jeg gruer meg til i kveld. Håper hun ikke dukker opp.

Girl in Oslo...

Forige uke reiste jeg til Oslo sammen med en kamerat for å besøke noen slektninger. En av dagene ble så klart brukt til shopping i Oslo sentrum. Vi var innom Carlings og Indiska, Cubus og Vero Moda, og utallige elektrisk-dippedutt-butikker (kompisen er mer enn normalt interessert i elektronikk), og mens jeg gikk rundt å trasket for meg selv i en av disse sippedutt-butikkene, fant jeg til min store glede ett hjørnet rett ved cd-spillerene der de hadde en del cd'er. Jeg kikket på diverse coverer, og mens jeg sto å studerte coveret til den siste Big Bang cd'en, kom det fra fyren som sto ved siden av meg (som jeg ikke før hadde enset);

"Can I talk to the prettiest girl in Oslo?" Jeg så på han og lo.

"Fan av Big Bang?" svarte jeg.

"Neh, egentlig ikke, det er den eneste sangen jeg har hørt." Han hadde ett lurt smil om munnen, og han fortsatte: "Og den passet seg jo så godt i sammenhengen".

Jeg lo litt igjen. Mest fordi jeg ikke aaante hva jeg skulle si. I den lille bygda jeg kommer fra blir man aldri sjekka opp på butikken, alle kjenner hverandre fra før.

"Ehm... Du har ikke kanskje lyst å ta en kaffe eller noe?"

Men før jeg rakk å svare sto kompisen min ved siden av meg og spurte:

"Klar til å gå?"

Fyren jeg hadde møtt rødmet, og begynte å beklage seg, og før jeg fikk forklart at det var bare en venn, så var han borte.