Helt siden jeg kom hjem fra USA har jeg letet etter en jobb,, og i dag hadde ejg ett intervju på et avlastnigshjem for barn med funksjonshemminger. Jeg gruet meg på en måte, mest bare fordi jeg ikke liker å snakke om meg selv. Jeg kom dit, og alt gikk bra helt til sjefen spurte:
"Så fortell oss, hvordan vil du beskrive deg selv som person?"
Jeg var målløs. Visste ikke hva jeg skulle si, og sa noe med mange lillesøsken, så jeg er ansvarlig eller noe sånnt. Da jeg gikk derfra begynnte jeg gråte. Jeg klager på at folk ikke kjenner meg og ikke tar meg for den jeg her, men her går jeg og vet ikke engang hvem jeg er selv.
Det er helt klart at jeg må gjøre litt seriøs soul-searching, og ta meg tid til å finne ut nettopp hvem Kathinka virkelig er. Heldigvis har jeg en lang sommer foran meg fremdeles.
fredag 20. juni 2008
torsdag 19. juni 2008
Hjemme fra USA
Mens jeg var i USA klarte jeg ikke finne tid til blogg, men nå er jeg tilbake for fullt.
USA har vært et helt fantastisk eventyr, som om jeg flyktet fra vikeligheten i et år. Folk så meg i et helt annet lys enn de gjør her hjemme. De forventet ingenting av meg, utenom at jeg kunne snakke et helt annet språk. Det var derfor så og si ingen krav til meg sosialt.
Det beste var at jeg kunne starte på nytt, forme personligheten min igjen. Det var ingen som her kjent meg lenge, og alt de dømte meg på var den jeg er nå, ikke fortiden min. Det var fantastisk, og jeg følte virkelig at jeg ble tatt for meg selv.
Når jeg følte at jeg var så fornøyd med meg selv og når jeg følte folk så meg for meg, så var det mye lettere for meg å vise det og, og dermed fikk jeg formet mange veldig gode vennskap. Jeg har hatt så mange nære venner dette året, og jeg vet helt sikkert at jeg haldri har hatt ett år bedre sosialt før.
Nå jobber jeg bare med å overføre det jeg har lært om meg selv i USA til praksis i Norge. For det er faktisk ikke så lett som jeg hadde trodd. jeg tankte at siden jeg hadde forandret meg i USA, og personligheten min nå var en annen, så hadde det forandret seg for godt, så nå var det bare å gå hjem til Norge og vise alle sammen den nye meg, og så kanskje de ville like meg også. Men som sagt, det var ikke så lett.
Jeg fant meg selv rett inn i de gamle vanene mine når jeg kom hjem. Her er jeg fremdeles, hun som er smart, fornuftig, og kjedelig. Jeg sliter med å komme inn igjen i vennegjengen, delvis fordi jeg ikke har fått så god hjelp fra vennene, men mest fordi jeg er så utrolig dårlig på å ta første skritt, fordi jeg er så sykt rett for å tråkke feil.
Men jeg jobber med saken, jeg lover!!
USA har vært et helt fantastisk eventyr, som om jeg flyktet fra vikeligheten i et år. Folk så meg i et helt annet lys enn de gjør her hjemme. De forventet ingenting av meg, utenom at jeg kunne snakke et helt annet språk. Det var derfor så og si ingen krav til meg sosialt.
Det beste var at jeg kunne starte på nytt, forme personligheten min igjen. Det var ingen som her kjent meg lenge, og alt de dømte meg på var den jeg er nå, ikke fortiden min. Det var fantastisk, og jeg følte virkelig at jeg ble tatt for meg selv.
Når jeg følte at jeg var så fornøyd med meg selv og når jeg følte folk så meg for meg, så var det mye lettere for meg å vise det og, og dermed fikk jeg formet mange veldig gode vennskap. Jeg har hatt så mange nære venner dette året, og jeg vet helt sikkert at jeg haldri har hatt ett år bedre sosialt før.
Nå jobber jeg bare med å overføre det jeg har lært om meg selv i USA til praksis i Norge. For det er faktisk ikke så lett som jeg hadde trodd. jeg tankte at siden jeg hadde forandret meg i USA, og personligheten min nå var en annen, så hadde det forandret seg for godt, så nå var det bare å gå hjem til Norge og vise alle sammen den nye meg, og så kanskje de ville like meg også. Men som sagt, det var ikke så lett.
Jeg fant meg selv rett inn i de gamle vanene mine når jeg kom hjem. Her er jeg fremdeles, hun som er smart, fornuftig, og kjedelig. Jeg sliter med å komme inn igjen i vennegjengen, delvis fordi jeg ikke har fått så god hjelp fra vennene, men mest fordi jeg er så utrolig dårlig på å ta første skritt, fordi jeg er så sykt rett for å tråkke feil.
Men jeg jobber med saken, jeg lover!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
