Kan vi være venner?

Lørdagen etter jeg hade tilbrakt natten hos Jonas, skulle min mor ha vorspiel. (bare for å ha det sagt så feiret min mor i år sin 37- års dag og er ikke en spesielt gammel mor, og jeg får nå lov å komme på hennes fester fordi jeg er 18 og da lovlig.) Jeg skulle selvsagt bli med, og den viktigste grunen til at jeg hadde lyst var at Jonas også skulle være der. Jeg hadde byttet vakter på jobben og kunne dermed bruke masse tid på å gjøre meg klar. Jeg gledet meg kjempe masse til å se han igjen.

Endelig var klokken der, og folk begynte å komme. Jeg hadde gledet meg hele dagen, men var også litt bekymret; Hva om det ble pinlig mellom oss? Bekymringene mine stemte. Det var litt pinlig, men det tok ikke lang tid før vi snakket og koset oss.

Etter en stund, gikk vi på kjøkkenet for å finne oss mer drikke, og da begynte vi å kysse. Etter litt, så sa han vi måtte snakke. Han sa at han ikke var ute etter noe forhold akkurat nå, ettersom han for ikke lenge siden hadde avsluttet et langt forhold. Det hadde ingenting med meg og gjøre, jeg måtte forstå det! Og vi kunne godt være venner og så se hva som skjedde med tiden.

Brisen på både alkohol og kjærlighetens rus, sa jeg at det var selvsagt ikke noe problem, og at jeg forsto han godt, og at selvfølgelig skulle vi være venner. Utover kvelden fortsatte vi å rote, og selv om vi ikke havnet i seng smamen, så hadde jeg en god følelse på at dette kom til å ordne seg da jeg våknet dagen etter.