Den nye Kathinka

Det er lenge siden jeg har blogget nå. Jeg hadde egentlig tenkt å bli flink igjen etter jeg kom hjem fra USA, men det ble aldri sånn.

Da jeg kom hjem fra USA, visste jeg ikke hvem som var vennene mine. Da jeg reiste var jeg ikke med i noen spesiell gjeng, og det var ikke så mange jeg ville ringt til for å finne på noe. Så sånn ble det egentlig da jeg kom hjem også. Jeg prøvde å ta opp kontakten med noen gamle venner, men det var bare litt så som så. Jeg ble en helt annen i USA, og jeg var veldig usikker på hvem jeg kom til å være da jeg kom hjem igjen. Først ble det til at jeg var gamle-Kathinka. Rett tilbake til samme rutiner, samme personlighet. Småsjenert, redd for å feile, redd for å ikke prestere nok.

Men i begynnelsen av august reiste jeg utenlands for å besøk venner fra USA, og da jeg var sammen med de igjen, var også den nye persoligheten min tilbake. Det var da jeg innså at denne personen skulle jeg ikke gi slipp på for alt i verden. Jeg har det gøy når jeg er den nye meg, og jeg trenger ”gøy” i livet mitt nå hvis jeg skal klare å komme meg gjennom et år til i hjembyen min.

Da jeg kom hjem, holdt jeg løftet til meg selv, jeg gav ikke slipp på meg selv, og selv om ting var litt tøffe i starten da jeg begynte på skolen igjen, uten noe særlig med venner og uen en bestemt vennegjeng jeg var en del av, så klarte jeg sakte men sikkert å jobbe meg inn i en. Nå er jeg til og med med i en gruppe med jenter som skal dele russebil, noe jeg helt ærlig hadde trodd jeg måtte klare meg uten.

Jeg er veldig fornøyd med slik ting er nå, og selv om jeg ikke vil påstå at den deprimerte, redde, venneløse jenta som startet denne bloggen for ca to år siden for å ha en ”sweet escape”, er borte, så er hun bare en liten del av meg, en del av historien.